Uro for Burma

De fleste av oss følger nok nyhetene fra Burma i disse dager. Jeg føler en sterk sympati og kjenner en veldig beundring for de tusener av mennesker som våger å trosse de burmesiske militære myndighetenes forbud mot demonstrasjoner. Siden 1962 har ulike militærjuntaer styrt landet. I 1978 husker jeg at Bangladeshs president, Ziah tror jeg at han het, fløy over Burma på vei til eller fra Thailand. Han hadde da sluppet en hilsen til de burmesiske myndighetene fra flyet. Ziah, som også var en militærdiktator ble skutt og drept et par år senere og Bangladesh var ikke på noen måte et diktatur i klasse med Burma. Bangladesh er ikke like interessant som Burma, landet har ikke de naturikdommene som Burma har, det er disse som gjør at militærregimet kan sitte fra tiår til tiår.

Rikdommene gir penger i kassa og de som handler er stater og selskap som ikke bryr seg så mye om hvem de handler med bare de tjener penger. Vi vet hvem en del av disse er, det er først og fremst Kina, men også India og en del andre stater i Asia. Jeg vil gjerne se en liste over disse skurkhjelperne, så jeg kan boikotte og kritisere dem.

Dessuten vil jeg gå så langt som å foreslå at Norge og alle andre land som kaller seg demokratier og beskyttere av det frie ord truer med boikott av neste års sommer OL om ikke Kina legger press på militærregimet i Burma og får dem til å møtegå de krav som de tapre munkene og vanlige mennesker i landet stiller: Slipp alle politiske fanger fri, tillat opposisjonen og sett i gang samtaler om demokrati. Dessverre tror jeg ikke motet finnes hverken blant dem som bestemmer hos oss, i Kina eller i Burma. Jeg krysser fingrene og håper at jeg i morgen ikke våkner til nyheter om massearrestasjoner og vold i Rangoon og alle de andre burmesiske byerne som de siste dagene har kjent et pust av håp for en bedre framtid.