Nytt familiemedlem nye toner

Ganske lenge nå har vi snakket om å overta et piano som har stått hos min svigerinne. Det er ikke hvilket som helst piano, det er faktisk pianoet Anette har vokst opp med. Nå hadde min svigerinne og hennes mann kjøpt nye møbler, skaffet flat-TV og fått en spritpeis av sine barn. Pianoet fikk rett og slett ikke plass i det nyoppfriskede hjemmet. I dag kom altså dagen da pianoet skulle flyttes. Et flyttebyrå var kontaktet, de kom og titta. "Det är ett sånt ett ja", altså et stort piano forstod jeg. Bekymringen gikk å lese i deres øyne. "Kånkar (bærer) dere många piano?" spurte jeg. "För många" svarte de.

Løftet ut gikk bra, karene fra flyttebyrået fikk instrumentet helt ut i bilen. Den siste biten fikk de hjelp av en tredje, sannynligvis litt mer erfaren flyttemann. De fant veien til vår dør uten problem og så var det å få pianoet opp våre trapper. Allerede opp den første avsatsen holdt en av mennene på å kveles. Den andre avsatsen gikk bedre, nå var den gamle proffen bakerst og den siste avsatsen kom pianoet også forbi. Men nå var karene så slitne at Anette og jeg trodde de skulle krepere. Samvittighten var temmelig dårlig og vi så for oss en ekstrabetaling for bratte trapper og knekte rygger. Pianoet kom imidlertid fram til sin nye plass og nå står det og ruver i vår stue.

Da vidunderet endelig kom på plass spurte Anette den eldste flyttemannen om vårt piano var spesielt tungt. "Nej dom flesta är så här" svarte han. En trøst?? Ikke vet jeg, men vi betalte ikke mer enn det som på forhånd var avtalt og instrumentet låter bra. Vi har også passet på å fortelle våre naboer om nyervervelsen og Anette har vært ine i deres leilighteter for å høre hvor mye det låter. Støynivået er akseptabelt tror vi, men vi vet at piano kan låte veldig mye og vi har i alle fall en pianist i familien som kan det der med å spile høyt.

Her ser dere et bilde fra kveldens kvalifiserte prøvespilling.